I dag har jeg vært på samling med en av gruppene av barneansvarlige ved Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus. Som barnerepresentant/erfaringskonsulent koordinerer jeg et nettverk av totalt 72 barneansvarlige på alle avdelinger og poster i både Aust- og Vest Agder.
Som alltid var jeg så utrolig glad og oppstemt da jeg dro derfra. Jeg blir så glad over at det er så mange som er der for å tale barnas sak og sørge for at de blir godt ivaretatt når mor eller far er innlagt eller i behandling. Sørge for at barna får den kunnskapen de trenger om mors eller fars sykdom, sørge for at noen snakker med dem og gir dem mulighet til å snakke om de tankene og følelsene de har rundt mors eller fars sykdom. Fortelle dem at de ikke er deres skyld, det er aldri barnas skyld når mor eller far er syk eller sliter med livet sitt og at de har lov til å ha det bra selv om mor eller far ikke har det bra. Motivere de andre ansatte til å ha et levende barneperspektiv i alt arbeidet ved avdelingen eller posten.
Når jeg, som i dag, sitter på samlingen og hører en gjeng som er opptatt av barnas ve og vel, og som ikke ser problemer, men utfordringer. Som er opptatt av at barneperspektivet er med i all kompetanseheving i klinikken, og sørger for å sende en samlet mail til ledelsen om dette. Som snakker med begeistring om nye barnegrupper som skal startes. Som forteller om hvor god behandling det er å snakke med foreldrene om barnas situasjon, og om hvor glad foreldrene blir for å snakke om dette, fordi de selvfølgelig er bekymret for barna siden de elsker dem høyt. Da kjenner jeg et enorm glede i hjerte og sjel......
.........for at det ikke lenger er slik det var da jeg var barn og hadde en alvorlig psykisk syk mamma som var innlagt stort sett hele min barndom. Da var det ingen som ga meg den kunnskapen jeg trengte om min mors sykdom. Da var det ingen som ga meg anledning til å snakke om alle de vanskelige opplevelsene, tankene og følelsene jeg hadde. Det var ingen som fortalte meg at det ikke var min skyld, det var det jeg trodde. Det var ingen som snakket med min mor om hennes bekymring for meg.......og jeg vet at hun hadde den. Hun døde da jeg var 16 år, og hun døde uten noengang å ha fått snakket om sin bekymring.
Da jeg hadde innlegget mitt på Schizofrenidagene var det akkurat dette jeg snakket om for 1500 tilhørere. Jeg er så takknemlig for at jeg har blitt velsignet med evnen til å formidle. Jeg er så glad for at så mange kom og takket meg etterpå. De var alle berørt, og noen gråt til og med. Det er da jeg sier til dem at de skal huske denne følelsen neste gang de møter et barn som trenger at de skal være en modig voksen som ser dem og orker å ta innover seg deres smerte.
En gang i tiden ønsket jeg å saksøke sykehuset for at de aldri så meg og aldri ivaretok meg. I stedet bestemte jeg meg for å bruke min historie, formidle den på en slik måte, at de som er barn i dag aldri blir behandlet på den måten jeg ble behandlet. At de som er barn i dag skal få en helt annen historie å fortelle........
Takk til alle "mine" 72 barneansvarlige som hver dag sørger for at flere og flere barn får en annen historie å fortelle. Jeg er så stolt over dem og så glad for at de finnes!
tirsdag 11. november 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
12 kommentarer:
Jeg blir veldig rørt når jeg leser det du skriver. Det er ingen tvil om at du har en viktig jobb og gjør jobben bra. Det er sterkt å se at du til tross for en dårlig start i livet, evner å bruke det positivt og til nytte for andre.
Ikke så lett å finne ord nå! - Men jeg er glad for at du tok det valget du gjorde!
Flott er det å høre at så mange målbringer positive tanker rundt temaet! Virkelig lovende! - siden det etter min følelse ikke er et minkende problem! - Måtte jeg ta feil!!!
Det er en sterk bagasje du har i livet ditt, en bagasje som fort kunne bli for tung, men så du åpenbart har funnet men mening med, nemlig å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Det står det virkelig respekt av, for hvem vet bedre hvor skoen trykker, enn de som har gått med feil sko selv. Jeg har en bagasje med en far som tilslutt drakk seg ihjel, og idag gjør jeg hva jeg kan med å hjelpe de barna som lever i slike hjem. Det er meningsfull arbeid, og ikke minst en god måte og bearbeide tunge minner på.
Takk for at du delte din bagasje med oss.
Nå har jeg forsøkt meg på tre kommentarer til innlegget ditt, men jeg tror ikke noen av de har blitt registrert, jeg gir meg sjelden, derfor prøver jeg på nytt. Om du føler at jeg spammer deg så slett de du føler for :)
Det jeg ville si var at det vitner om en ekstremt god personlighet når du klarer å gjøre som du. Omdanne frustrasjon, raseri og sorg til noe så nyttig som å hjelpe andre i samme situasjon. Det er bare så til de grader mye mer beundringsverdig enn å gå i skyttergraven med søksmål og anklager.
Håper det ligger mye terapi for deg i å hjelpe andre som er i den situasjonen du har vært. Jeg har så veldig stor respekt for "slike som deg", virkelig. Det er så alt for mange som går i skyttergraver og angriper "alle andre", i steden for å forsøke å påvirke.
Stor klem fra meg
Jeg er så glad for å ha blitt kjent med deg, og jeg er SÅ stolt over å kjenne deg.
Det du gjør er fantastisk og utrolig viktig.
Jeg spurte faktisk en mann jeg kjenner godt, her om dagen, om han fikk noe hjelp eller om noen pratet med han, den gang hans far var syk og innlagt flere ganger. Og svaret han ga meg var grusomt. "Det vil jeg ikke prate om, ALDRI"!
Tenk, om han hadde hatt den sjangsen da han var barn, som du gir barn i dag.
Jeg får frysninger av innlegget ditt og kjenner gråten i halsen. Så uendelig godt at du har gjort de valgene du har, og så fantastisk hva du får til. Jeg ville så gjerne ha hørt på deg i Stavanger.
Skriv gjerne mer om dette emnet.
God klem!
Slutter meg 100% til det Mona skriver her.
Dessverre er det ikke alle steder man er kommet så langt som dere tydeligvis har. Jeg har ikke oppdaget noen organisert oppfølging av barn her omkring for eksempel. Dessverre.
Og å ivareta familien, og særlig barna i en slik situasjon burde jo egentlig være en selvfølge!
Jeg har vært involvert i noen sånne familieopplegg som har fungert veldig bra - men det har vært et tverrfaglig, kommunalt foretak - organisert mer eller mindre ad hoc. Nix engasjemet eller medvirkning fra sykehusets side dessverre.
Takk for kommentarer:-) Nå ble jeg rørt.
Det er mange som spør om det ikke er terapi for meg å fortelle historien min og bruke den i jobben. Det er ikke terapi for meg, for min historie og barndom er grundig bearbeidet. Det må den være for at jeg skal kunne bruke den til nytte for andre. For meg er det viktig at jeg vet hvem jeg bruker den for, og at det ikke er for min egen del. Det som er godt for meg er å vite at det er en mening i alt det tilsynelatende meningsløse som skjedde meg i min barndom. Jeg tror vi alle har behov for å finne mening i det som skjer oss.
Jeg har en kollega som har lært meg noe av det viktigste jeg har lært i mitt liv; alt kan brukes til noe. Når det skjer noe negativt eller jeg har gjort noe som ikke er bra spør han alltid; hva kan dette brukes til? Hva kan du lære av dette.
Takk til deg Elisabeth for at du bruker din erfaring til beste for barna. Det er vi som har hatt skoene på som vet hvor den trykker. Min erfaring når jeg snakker med barn er at de synes det er godt å snakke med noen som vet hvordan de har det.
Det var så synd at jeg ikke traff deg i Stavanger Sine, men jeg håper det kommer en annen anledning. Jeg reiser foroldsvis jevnlig til Stavanger i jobben.
Til deg Charlotte: Takk i like måte!!!
Hilde G: Er det ikke sykehuset Innlandet du "sogner" til? Jeg vet at det enkelte steder blir gjort bra arbeide. Bl.a på Sannerud. Jeg har også en stilling i BarnsBeste, som er et nasjonalt komptansenettverk for barn av psykisk syke og/eller rusmiddelavhengige (se www.barnsbeste.no). Hovedoppgaven vår er å samle, systematisere og videreformidle kunnskap om alle tiltak som finnes for disse barna,for at det ikke skal være slik at det er avhengig av hvor i landet du bor om du blir godt ivaretatt eller ikke.
Et flott og viktig innlegg fra deg, Ellea! Jeg er rørt, og får samtidig bekreftet det bildet jeg har fått av deg; du er en bemerkelsesverdig og beundringsverdig dame!
Åhh Ellea, jeg har ikke fått med meg dette før nå,og det rører meg helt inn i hjerterota.
Arbeidet ditt betyr en forskjell for mange og det er enormt viktig.
Hvis du var her hos meg nå ville jeg gitt deg en klem og takke for den innsatsen du gjør og den forskjellen du betyr.
Jeg har heller ikke vært inne her på en stund, og så dette først nå.
Jeg også har fått det inntrykket av deg at du bryr deg om dine omgivelser og medmennesker :-)
Det er gjerne slike som deg - som virkelig har kjendt problemet på korppen - som kan gjøre den beste innsatsen for disse barna. Da er det også så flott at du gjør det du gjør, og at du er med på å utgjøre den forskjellen det er på deg selv og din oppvekst, og på nåtidens barn med deres problemer, og deres oppvekst.
Stå på videre Ellea. Du gjør en kjempejobb ! :-)
Legg inn en kommentar