Award - og et godt "samfunn" å være i

"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom,
tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse.
Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye.
Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres."

Denne uken har jeg fått award både fra Vivi, Solfrid og Sine. Tusen takk til dere!
Det står at jeg skal sende den videre til 8 stk. men jeg ser at den har versert rundt hos de fleste hagegale, så derfor gjøre jeg som flere andre og sender den videre til alle hagegale der ute.

Etter at jeg fikk disse awardene har jeg blitt sittende og tenke på dette bloggsamfunnet som jeg har fått lov å bli en del av - og dette bloggsamfunnet er igjen en del av hagegalsamfunnet på forumet på Hagegal. I forrige innlegg skrev jeg noe om at jeg er så lykkelig over at jeg fant dette forumet. Det har gitt meg så mye!

Først og fremst er det noen som jeg kan dele hagegalskapen min med. Første gang jeg traff noen derfra og oppdaget at det er andre som får stjerner i øynene i stedet for å bli glassaktig i blikket når jeg snakker om frø, stiklinger og prikling trodde jeg at jeg var kommet til himmelen:-)
I reklamen heter det "dagen er aldri den samme uten" - og handler egentlig om VG. Jeg klarer meg alle dager uten VG men en dag uten "gal" er definitivt ikke den samme!

Her har jeg lest til øyet ble stort og vått i både nye og gamle innlegg, som har lært meg masse om både hage, blomster, gjødsel, såing, prikling og alt det andre som jeg ikke engang ante at jeg ønsket å lære om:-)
Jeg har ledd, jeg har grått, jeg har blitt både engasjert og ettertenksom, når jeg har lest de mange og forskjellige innleggene i de forskjellige rommene. Første gangen jeg selv våget meg til å poste et spørsmål der inne opplevde jeg til min forundring og glede at ikke bare fikk jeg svar, men jeg fikk mange og jeg fikk dem så raskt.

På chaten har jeg både gravd og spurt om saker og ting jeg lurer på, og ledd så jeg fikk vondt i magen over et glass vin en fredagskveld. Min kjære lurte fælt første gang han så meg le høyt og skåle til PC skjermen:-)
Jeg har fått tilsendt frø fra hyggelige hagegale og til våren og sommeren tror jeg sandelig jeg skal våge meg på å bytte litt stiklinger og planter også.....

Det var på "gal" jeg ble ført inn i bloggingens verden og bloggene til de andre hagegale har også blitt et høydepunkt på dagen og et must å titte innom hver dag. Jeg har fått lov å bli kjent med andre sider av alle de jeg har blitt kjent med på forumet. Og jeg har blitt styrket i troen på at hagegale er flotte mennesker.

Her har jeg fått gode venner, noe som har betydd utrolig mye for meg. På noen områder er jeg nok litt sær, bl.a kan jeg ikke fordra "kvinnfolk". I betydningen damer som plaprer bare om hud, hår og sminke - elsker å sladre om andre og spesielt dem som ikke er tilstede akkurat nå - som er misunnelige og rakker ned på hverandre. Det er et sørgelig faktum at det finnes altfor mange av dem. Kvinner er kvinner verst heter det vel. Det at jeg har en kraftig allergi mot slike kvinner har ført til at jeg i perioder har vært mye alene. Jeg trives godt i mitt eget selskap og vil heller tilbringe tid med meg selv enn med "kvinnfolk". På "gal" er det vidunderlig få av disse. Noen av disse flotte eksemplarene bor i nærheten av meg og jeg har fått truffet dem i levende live. Noe som igjen har ført til Vågsbygd Hagegale. Møtene her er månedens høydepunkt og jeg gleder meg som en unge hver gang:-)

Alt det jeg har lært og opplevd på Hagegal gjorde at jeg i fjor gikk til anskaffelse av et bittlite drivhus som denne høsten har blitt erstattet med et større. Denne tiden av året har alltid vært tung for meg. Jeg har gruet meg til jul (nå gleder jeg meg fordi adventsgleden hos andre har smittet), jeg har vært kald både utvendig og innvendig, jeg har hatt mye vondt, jeg har vært redd for å bevege meg ute i redsel for å falle (iiiiik....nå hørtes jeg ut som om jeg var 90!). Denne vinteren har vært helt anderledes. Jeg har allerede begynt å så, og opplever det underet det er å se nytt liv spire. Jeg koser meg og prater med fuchsia og pelliser som sakte men sikkert vender tilbake fra vinterdvalen. Når jeg står i drivhuset og pusler med alt dette forsvinner både den utvendige og den innvendige kulden og det beste er at den innvendige varmen forsvinner ikke når jeg kommer ut igjen i vinterkulden. Min kjære stråler for tiden, for han syntes det var vondt å se meg slik jeg var før.

Er det rart jeg er glad i Hagegal! Så forunderlig at et nettsted kan gi så mye..............