Om julebakst og pynting - men mest om min søster.

Jeg er ikke av dem som styrer mest til jul. Jeg tar det meste med ro og prioriterer noen få ting. En av dem er krumkaker. Herr Sønn elsker dem, så de er et must:-) I tillegg må jeg alltid forme marsipan (kan jo ikke si lage når jeg kjøper ferdig marsipan vel?). 

Krumkakene ble forholdsvis bra, sliter litt med å få dem sprø. For at de skal bli sprø må jeg steke dem litt for mørke etter min smak. Dersom noen der ute vet hva jeg gjør feil blir jeg veldig klad for råd og vink:-) Marsipanen ble tradisjonen tro formet til jordbær, griser og roser. Grisene er en tradisjon her hos oss, og det blir ramaskrikk dersom det ikke er noen griser på kakefatet julaften.

 

 

Jeg har tilog med fått laget noen juledekorasjoner. En med lys og en med noen juletrær i glass som jeg er veldig glad i. I år har jeg fått litt dilla på sort og sølv, kanskje fordi det er så mye fint i butikkene i disse fargene.

 

 

Den aller viktigste juleforberedelsen for meg er pynt av bordet til julaften. Jeg bruker masse tid, penger og energi på dette. Det har jeg alltid gjort. Den viktigste grunnen til det er at min søster gleder seg hvert år til å se hvordan bordet ble i år. Min søster er nemling helt spesiell. Hun fikk diagnosen schizofren da hun var bare 17 år. Da var jeg 10. Dette var en tøff diagnose å få for ei ung jente. Tøft for henne og tøft for oss rundt. Og jeg skal ikke stikke under en stol at det har vært både vanskelig og smertefullt for oss alle oppigjennomn årene. For min del skyldes nok de fleste problemene at jeg alltid gjorde det jeg trodde var riktig og forventet av meg overfor min søster. Bl.a ved å "skåne" henne for mine egne tanker og følelser i forbindelse med sykdommen hennes.

For noen år siden skjønte jeg at på denne måten holdt jeg på å miste kjærligheten til min søster. Jeg opplevde at hun var blitt en plikt og en jeg måtte ta hensyn til hele tiden. Jeg er så skrekkelig glad i min søster så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe for å bevare denne kjærligheten. Både min søster og jeg er glad i å gå på kafe, så det var det vi gjorde. Satt på kafe i timesvis og snakket sammen. Jeg snakket om mine tanker, sorger, redsler og andre følelser når hun er som sykest. Da jeg spurte henne hvordan det var at vi snakket om disse tingne svarte hun: "trygt og interessant":-) Det var da jeg skjønte at mennesker som sliter med en alvorlig psykisk lidelse takler godt at en er ærlig med dem om hvordan sykdommen kan være vanskelig for dem rundt, det de ikke takler (og det gjelder vel de fleste av oss) er realasjoner som skurrer, og som de ikke helt klarer å forholde seg til.

Så nå har vi funnet vår måte å være glade i hverandre på:-) Jeg lærer så masse av min søster. Hun er lynende intelligent, har en gudbenådet formidlingsemne og holder foredag over hele landet om hvordan det er å være psykotisk og innlagt. Dette har gitt mange hjelpere innen psykisk helsevern noen aha opplevelser. Aha opplevelser de trengte. Min søster er breddfull av kjærlighet og er glad i de fleste betingelsesløst, og til gjengjeld har hun så mange som er glad i henne i livet sitt. Min søster har en egen evne til å vise både glede og kjærlighet uten forbehold. Det er derfor jeg bruker så masse tid på å pynte bordet til jul, for å få lov å oppleve min søster som klapper i hendene og jubler av fryd over et vakkert dekket bord.